I NAs artikkelserie om rus og vold, kom det fram at det gikk rykter om at det var mulig å kjøpe stoff ved Namsos Ungdomsskole. To kvinner fra Veiviser’n, Åse Grande Dahl og Anita Nilsen, proklamerte bekymringsverdige rykter om at det ble omsatt hasj i røykebua ved Namsos ungdomsskole.
Skolens rektor, Bjørn Mikalsen, reagerte på disse påstandene. Å referere til rykter er dårlige referanser, sier han, og påpeker at det finnes ingen indikasjoner på at dette ryktet stemmer på noen som helst måte. Det eksisterer ikke engang en såkalt røykebu. Mikalsen forteller at han har vært i dialog med elever, og at ingen kjenner seg igjen i dette. Han forsikrer også om at de har stor og god oppfølging av elevene, i tillegg til at skolen samarbeider med politiet.
Det er altså ingenting som indikerer at ryktet har rot i virkeligheten.
Det forundrer meg stort at sjefsredaktøren i NA kritiserer Mikalsen for å gå i forsvarsgropa og angripe fagfolk, det vil si de to kvinnene, ”som ut fra en faglig bekymring har brakt påstandene fram i lyset.” Er ikke Mikalsen og skolens ledelse også fagfolk?
Er det ikke nærliggende å tro at det er skolens rektor som har størst innsikt i – og kjennskap til – hva som foregår på skolen? Har vi grunn til å tro at de to kvinnene har mer kunnskap om hva som utspinner seg ved Namsos ungdomsskole enn skolens ledelse? I det hele tatt; hva er det som gjør at deres proklamering av rykter har større troverdighet enn Mikalsen i sin stilling og posisjon?
Det er i seg selv urovekkende at fagfolk uttaler seg på bakgrunn av rykter, men når slike rystende påstander veier mer enn rektors uttalelser om de faktiske forhold, er det flere av oss som bør stoppe opp og stille spørsmål. For dette er på mange måter den virkelige tankevekkeren.
Hva ønsker NA å oppnå gjennom å sette fokus på, hevde, og argumentere for, at det er vanlig at elever på ungdomsskolen ruser seg?
Riseth oppfatter det slik at skolens ledelse mener ryktene er feil og de følte seg urettmessig uthengt, men han glemmer i samme åndedrag at det er snakk om alvorlige påstander basert på rykter – som ikke bare skader skolens omdømme, men som også skaper frykt. Dette er et viktig poeng i Mikalsens tilsvar i NA. Han mener dette er å spre frykt blant ungdommene, deres foresatte og de ansatte ved skolen. Er det frykt vi ønsker å formidle til barn og unge?
Et ord som er sagt og en stein som er kastet, kan aldri tilbakekalles
For omtrent et år siden opplevde jeg noe som forandret livet mitt totalt. Min yngste datter, som da var elev ved Namsos ungdomsskole, kom hjem fra skolen og fortalte under middagen at det gikk rykter blant elevene om at jeg solgte narkotika ved skolen der hun var elev, samt ved Namsos Storsenter. Jeg vet ikke om noen evner å sette seg i min situasjon da, men man blir litt målløs mens utallige skrekksenarioer suser over netthinna for å si det forsiktig.
Naturligvis tok jeg dette svært alvorlig, samtidig som det ga meg forklaring på en del menneskers truende adferd foregående år, Jeg visste at vandrehistorier med slikt budskap sjeldent kommer den det gjelder for øret – før det er for sent, løgn blir til sannhet!
Dette av den enkle grunn at vi ikke tørr å spørre/konfrontere rette vedkommende med hva man har hørt. Når du blir utsatt for slike rykter, opplever du at menneskers adferd i møte med deg endrer seg uten at du får vite grunnen, og man blir utestengt fra sosiale arenaer og nettverk.
Fra det punktet er det faktisk det fordømmende samfunnet som styrer livet ditt med sikker jernhånd, med Bistand fra lovens lange, ”alle vet jo det”. Dette vet vi, dette vet ryktesprederne, fasiten for en fordervende vandrehistorie er slik. Så kan man spørre seg, hvorfor skulle noen ha et ønske om å skade en familie på en slik måte, hvis det ikke er sant? Hvem har i utgangspunktet en troverdighet som gjør at ingen stopper opp, tenker logikk og stiller spørsmål?!
Forebyggende å fordømme?
Det overrasker meg at Riseth resonnerer og konkluderer som han gjør. For de som startet dette ryktet sitter nå bare stille og rolig, og smiler og ser på at du og jeg kjemper en kamp om riktig og galt, en kamp som vi er tvunget til å tape, fordi vi er brikker i et spill der kynisme, frykt og makt er en del av hverdagen. Jeg tenker ikke på rusmisbrukere eller andre skjebner i samfunnet, jeg tenker på myndighetspersoner i det offentlige og politikken med egne næringsinteresser styrt av storkapitalen. Jeg brukte 1 år før jeg forsto hvem min fiende var, så jeg forventer ikke at noen som ikke er oppe i situasjonen skal klare å forstå dette. For de som er litt samfunnsengasjert så vet man at det eksisterer og pågår korrupsjon i Norge og spesielt i småkommuner. Dess mindre kommune jo kortere avstand mellom etatene, og dess enklere å skjule korrupsjon.
Mye av vårt samfunn er bygd opp rundt det offentlige, som gir livets rett gjennom behovsprøving fra sentrale myndigheter. Hva er så politiets dilemma i disse sakene?
Jo, på grunn av politiets dyktighet peker alle statistikkenes piler og kurver nedover som et resultat av deres dyktige tilstedeværelse. Dette er positivt for samfunnet fordi dette mest sannsynlig gir oss et tryggere samfunn. De ansatte i det offentlige ser på slike statistikker med blandede følelser da de gjennom sin egen dyktighet graver sin egen grav. De står faktisk i fare for å bli uten arbeid og inntekt, til å fø seg selv og sin familie. Sånn sett forstår jeg disse menneskenes bekymring. Men det rettferdiggjør ikke deres handlinger.
Jeg har selv bodd i Namsos i 25 år, og slik jeg ser det har det aldri vært så lite kriminalitet i Namsos som det er nå (noe som stemmer med statistikken). Når jeg ser på dagens ungdom og egne erfaringer med to døtre, og de krav som stilles til dem i dag, så er jeg mektig imponert over hvordan ungdommen takler dagens elitesamfunn. Dessverre så er det noen som faller utenfor, og det er dem jeg vil sende mine tanker til, og ikke fordømme.
For min del kan jeg takke ett menneske for at det forløsende vendepunktet for å prøve å evne og se/forstå dette inntraff. Hun forklarte meg at ”disse rusbrukerne kommer til et punkt der det ikke spiller noen rolle for dem hva de forteller, bare de selv oppnår det de ønsker seg der og da.”
Etter min mening har Mikalsen all grunn til å reagere på NA’s bidrag til ryktespredning. Mikalsen, som har kontakt med elevene ved skolen, avviser ryktet på en svært saklig og ryddig måte. Det lyser respekt av rektors håndtering av saken, og jeg håper at de to kvinnene ved Veiviser’n tar Mikalsens tilsvar til etterretning.
Selv om NA/Riseth ikke har til hensikt å sverte skolens omdømme i sin rusdebatt, så faller det på sin egen urimelighet å avfeie Mikalsens reaksjoner. Verken mine eller venners døtre eller andre ungdommer jeg har snakket med, kjenner seg igjen i NA’s framstilling av rus på skolen. Om hensikten er å argumentere for, og be politikerne om, økte midler og ressurser til politiet i deres arbeid mot narkotika, så finner jeg det beklagelig at det gjøres gjennom å fremstille ungdommene som på en slik stigmatiserende måte. Det fører til unødig frykt, mistanke, og bekymring. For ungdommene er slettes ikke ukritiske til hva de møter på veien, jeg vil heller påstå at de fleste er opplyste og fornuftige unge mennesker, som vi bør ha tillit og forståelse for. Ikke mistillit og mistanke.
Foreldre ønsker naturligvis å verne om sine barn. Som far ønsker også jeg å beskytte mine barn, og jeg kan forsikre om at det var smertefullt å vite at min datter ble konfrontert med ubehagelige spørsmål om slike rykter på skolen. For selv om hun selv visste at dette var ren løgn, måtte hun likevel leve med ryktet i korridoren og i klasserommet. Hva forteller det oss?
Jeg håper at dette kan bli en vekker for flere, og jeg råder journalister, fagfolk, foreldre osv. til å tenke seg godt om før man videreformidler et rykte.
Jeg mener at vi nå må få opp øynene for den skjulte politiske agenda og kameraderi som kynisk uten sperrer bruker de svakeste i samfunnet. For min del er alt tapt, men vil i framtiden bruke tid og kunnskap til å hjelpe andre mennesker og familier som urettmessig blir ofret for å opprettholde troverdigheten til myndighetene. Husk at ryktespredning bidrar til at andre mennesker og familier har det vondt og vanskelig.
